Hvordan kan man føle seg så alene i en så stor verden?

Irritert, sjokkert, lei meg, sliten, overfølsom?

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive engang..

Det er kjipt å være ufølsom. Da blir man lett "care" som jeg kaller det, og sier bare "jaja" til alt som skjer. Men jeg skal love dere at det er kjipt å være altfor følsom og!
Jeg lurer på om jeg alltid har vært sånn, eller om det bare har vært de siste årene. Ikke at det er noe 'bare, bare' da.

Jeg har det med å åpne meg lett for folk, stole på folk, og sikkert bli ganske lett betatt. Det tror jeg alle som kjenner meg vet. Jeg kan fortelle utrolig mye til folk jeg egentlig ikke kjenner så godt, som for eksempel gutten som bor nedi gata som ingen tror at det går an å prate seriøst med.
Hvis noen sier til meg at de lover å ikke si det til noen så tror jeg på de. For jeg stoler nemlig på de fleste når det gjelder sånt. Det jeg derimot ikke gjør, er å stole på folk som sier de bryr seg om meg, og aldri skal dra fra meg.

På grunn av alt det her så er jeg også den som alltid blir såra. Og jeg blir like knust hver gang. Jeg har hørt så mange ganger at folk er glad i meg, og at de lover meg ting. De løftene brytes omtrent hver gang.

Jeg skal ikke nevne navn, eller den hendelsen som sikkert såret meg mest.
Helt ærlig fordi jeg ikke vet hvor jeg skal begynne, og fordi det sikkert aldri tar slutt.

Senest i dag faktisk. Tror dere jeg klarer å slette de meldingene da?

Likevell står jeg her den dag i dag, som den lille personen som bærer alt dette. Likevell så smiler jeg, og later som ingenting.

xoxo